Jævlig vanskelige luksusproblemer.

Jeg er fortsatt ikke død. Jeg lever i aller beste velgående!

 

Nå som solen og varmen endelig har gjort sin entre så slår det ikke feil at jeg er blitt syk. Det skjer hver sommer.

Kjedsomheten gnager meg innenfra og ut og det endte med at jeg satt meg foran macen etter et altfor langt strømbrudd forårsaket av et helvettes tordnevær. Det er skikkelig norsk sommer det. Thunder n lightning, for ikke å glemme regndråper så store som bikkja mi.

 

Her kommer litt tinker og tanker som sviver så det gjør vondt oppi hodet mitt om dagen. Jeg har bare distansert meg fra det meste.

 

Håper jeg ikke høres altfor emo ut, dette blir nok en ganske så "personlig" post som kun gjør godt for meg selv da jeg forhåpentligvis får ut det jeg tenker. Det som er fint med blogg. Å kunne skrive.

 

*

*

*

*

 

Nå er det vel omtrent 3 uker siden jeg blogget sist. Da jeg kom hjem igjen fra mitt besøk hos bestemor og igjen hadde tilgang til både internett og mac så var det ingenting som gjorde at jeg ville blogge. Jeg har ikke engang logget inn på kontoen før igår! Ikke i det hele tatt. Ikke engang tenkt på blogg.no. Har omtrent ikke brukt pc noe særlig.

 

Altså, det er ingenting som sier at det verken er en god eller dårlig ting. Blogg er ikke noe VIKTIG i den forstand. Det har ingen særlig betydning i det store og det hele. Men det er bare så rart! Jeg vil jo skrive. Jeg vil jo dele bilder.

 

Jeg har gått i en slags dvale. Jeg har store valg jeg må ta og jeg begynte i ny jobb.

Jeg begynner klokken 08:00 og slutter rundt 15:00 og deretter er det kun hjemme jeg oppholder meg, ingen gode grunner til å kle seg fint. Jeg er for øyeblikket renholder, så ingen grunn til å fikse negler, ingen grunn til å ordne håret. Ingen ser meg, jeg ser ingen. Jobben gjør meg varm og sliten og jeg ønsker derfor ha på meg lette plagg som jeg bare kan slenge av meg når jeg kommer hjem.

 

Dette resulterer jo i hvorfor jeg ikke har hatt noe å dele på antrekksfronten.

 

I tillegg er jeg etter sommerferien ferdig med mitt friår etter fullført videregående skole. Dette friåret skulle jeg bruke flittig til å jobbe, tjene opp litt penger og finne ut av hva jeg ville studere videre.

Jeg har jobbet.

Jeg har ikke spart opp penger.

Jeg har ikke funnet ut hva jeg vil studere, hvor jeg evt. vil flytte.

Om jeg vil flytte.

Jeg har mislyktes.

 

Jeg har brukt opp mine 10 valg, søkt i Oslo, i Bergen, i Bø.

Jeg skal tilogmeg søke på et universitet i Australia!

Men hva vil jeg? 

Det er det bare jeg som kan finne ut, men dessverre for meg så aner jeg ikke.

 

 

Jeg vil flytte. Til utlandet. Til England. Eller til et varmt sted. Australia.

 

Men vil jeg virkelig flytte likevel? Vekk?

Jeg har det jo bra. Stabilt. Det er noe som sier meg at jeg egentlig har det bedre der jeg er nå, enn jeg forestiller meg.

Dette har jeg ihvertfall begynt å tenke nå i det siste.

Jeg vil flytte fra foreldrene mine. Bo for meg selv. Altså, mest av alt vil jeg bo med kjæresten, men det er ikke et alternativ, jeg vil i det minste bo nær kjæresten. Men det er egentlig ikke et alternativ det heller. For jeg vil jo bo i utlandet. Bruke opp den muligheten . Jeg får den ikke igjen.

Er det kun derfor jeg vil flytte nå? Fordi jeg absolutt føler at hvis jeg vil flytte så MÅ jeg gjøre det NÅ? Det er ingen regel som sier det?

 

Flytte fra familie, ok. De kommer alltid til å være der.

Flytte fra mine gamle besteforeldre, de er gamle. Å flytte til andre siden av kloden med to dagers reisevei hjem med fly er lite gunstig om noe skulle skje. Jeg bryr meg svært mye om mine gamle besteforeldre. Og tiden er snart inne, dessverre, det er bare et spørsmål om tid. Faen.

Flytte fra venner, de venner jeg har som er mine ordentlige venner kommer alltid til å være der de og. Så det er ok. Inget problem.

Flytte fra nye venner, nye bekjente, de som jeg vil bli bedre kjent med, nja, det sier seg selv at å flytte langt vekk er også lite gunstig når vi kommer til dette punktet.

Kommer de til å glemme meg?

Jeg vet vi har nettverk som gjør det lettere å holde kontakten. Msn, Skype, Facebook, email, tlf, you name it, men likevel. Ingenting slår litt god gammaldags face2face girltalk, vors med kule folk og en tur på byen osv...

 

Flytte fra kjæresten.

.................

Dette er ikke en kjæreste jeg har vært sammen med i, tja, ett år fire måneder 9 dager og 7 timer. Dette er den personen jeg har vært sammen med for alltid. I fem år. I de fem første årene jeg har hatt etter at jeg begynte å tenke selv. Den eneste.

 

De fem årene sammen betyr både at det kan være bra å reise vekk. At det gjør godt for forholdet.

Føle på det å savne hverandre skikkelig. ..men når jeg tenker etter, er det egentlig nødvendig? Selftorture? Ok, noen tenner kanskje på det, men ikke noe for meg.

For sammen skal vi være. Om det så er et helt døgn som skal skille oss.

Men det er kanskje ekstra vanskelig å løsrive seg? Det er forresten ikke et kanskje. Det er EKSTRA VANSKELIG. Livet har omtrent gått den samme gangen de tre siste årene. Jeg må jo starte helt på nytt!

Det er jævlig skremmende.

 

Jeg vet at han kommer til å være der mens jeg er vekk, at han er der når jeg kommer tilbake. Men.

Tør jeg virkelig ta sjansen på det?

 

Ting forandrer seg. 

Man har jo som utgangspunkt at det beste kommer til å skje. Men man vet ikke. Man må bare hoppe i det, fomle i mørke og vente og se. Ta sjansen. Håpe på det beste. Tro.

 

MEN FOR ALL DEL det må man jo forsåvidt med det meste her i livet!

 

Vi snakker ikke et år utenlands. Vi snakker 3 år på universitet. 

1 år hadde gått LETT. Men skal jeg få en godkjent udannelse må jeg fullføre 3 år.

Så da går jeg jo for 3 år!

Jeg kan alltids flytte hjem igjen når som helst jeg skulle finne det for godt. Men.. Når man først har tatt steget.....Er det noe kult da...?

 

 

 

Men ok, la oss si at jeg bestemte meg for å flytte til la oss si Australia.

WHAT THE FUCK SKAL JEG STUDERE? HVA SKAL JEG BLI?

 

Åh som jeg kunne ønske jeg visste helt enkelt og greit hva jeg ville bli.

Tenk dere heldige sjeler som tenker ting som dette:

 

- Jeg vil bli sykepleier.

- Jeg er flink på skolen, jeg vil bli advokat.

- Jeg har masse penger og kan bli/gjøre whateverthefuckiwant.

- Jeg er innavla bonde og skal forbli det resten av livet, no problemo.

- Veterinær.

- Lærer.

Osv osv osv osv.

 

 

 

Jeg kikker ut vinduet. Tåka ligger som et tett lokk over vannet. 

Akkurat som i hodet mitt.

 

 






Nå fikk jeg tømt hodet mitt litt.

Jeg tror ikke det hjalp noe særlig.. ;-)

 

Til dere eventuelle lesere som fortsatt titter innom her;

 

Jeg kommer sterkere tilbake, jeg lover!

Kanskje imorgen.

Kanskje neste uke.

SNART om ikke annet! :-)

Jeg vil ikke gi flere løfter som jeg bryter.





Om dere ikke allerede har gjort det, ikke gi meg opp riktig enda

 

:-)

 

 

 

3 kommentarer

TONJE

21.05.2010 kl.14:46

Oi. Et meget bra innlegg! Jeg leste hvert ord :)

sexy legs and body

26.05.2010 kl.06:21

Hi, you have an amazing blog, love your pics, specially loved the pics on the submarines, they were amazing.

The pics of what you wear are fabulous!

I hope to see you visit, and my wish for you is a wonderful day, without thinking to much. :-)

Colin.

Akasha Memoria

11.06.2010 kl.17:42

Du er som meg du Karoline. Oh! How sorry I feel for u. Det er et rent hælvette å leve i et sånt kaos.

Skriv en ny kommentar

Karoline - Delirium.

Karoline - Delirium.

21, Oslo

I have personal interests in movies, music, photography, world history, cooking, web design, interior design, fashion, animals, and (at least im trying to) keeping fit. I also do have a passion in traveling, and I hope to visit many countries and experience the many cultures and lifestyles of the world someday!

Kategorier

Arkiv

hits